Om Svineinfluensa

Så viser det seg at dette også var en kapitalistisk bløff. De store legemiddelfirmaene fikk via de respektive lands ansvarlige helsemyndigheter hanket inn milliarder på milliarder. Den nyttige lobbyen av statlig ansatte helsedirektører som antakelig står på legemiddelfirmaenes lønningsliste på en eller annen måte sørget for at enorme formuer (betalt av skattyterne) ble flyttet over til legemiddelfirmaenes konti. I retur fikk landene ubrukelig og unyttig vaksine. Vaksine som ikke er ferdig uttestet og som man derfor ikke aner noe om kort- eller langtids-virkningene av. Mange vaksinerte seg i beste mening og i god tro. For hva skal man tro på hvis ikke våre statlige helsemyndigheter? De lønnes jo av oss, skattebetalerne, for å ivareta et, trodde vi, viktig samfunns ansvar. Så viser det seg at de lønnes av legemiddelfirmaene også - som også en rekke leger gjør. Lønnen kommer kanskje ikke direkte inn som skattepliktig tillegg med arbeidsgiver avgift, pensjon og forsikrings del. Snarere er det vel seminarer, lunsjer, frokostmøter, kongresser, hotellopphold, reiser og andre 'gaver' som er det vanlige. Svineinfluensaen var i virkeligheten bare en mild form av den ordinære årlige influensaen. Hva gjør vi neste gang vår helse-'myndigheter' slår alarm? Vi klarer sikkert ikke å unngå at de svir av milliarder til å kjøpe inn tvilsom vaksine, men vi kan selv avgjøre om de skal få stikke oss. Enn så lenge. For i det ultra kapitalistiske systemet vi stiler mot er det ikke sikkert at 'de' vil la oss slippe med å nekte stikket. Vi blir kanskje spent fast og stukket.

Om Handlekurver

Du har sett dem på handle sentrene. Store solide vogner som lenkes sammen med kjetting til lange uhåndterlige kjeder. Kjettingen ender opp i et feste som kan utløses med en mynt (eller token). Noen vogntyper har 2 mynt hull: ett for 10-kr og ett for 20-kr. Problemet er hvis du putter 10-kr inn i 20-kr åpningen. 10-kr blir sittende fast. Den lar seg ikke puffe ut av kjetting-enden slik som en 20-kr ville blitt. Den blir stående i, gitt. Du må rote i lommen etter en nøkkel, gjerne en litt spiss nøkkel, og irritasjonen stiger. Må det være sånn? Tilslutt lar 10-kr seg vippe ut. De forbipasserende sender deg megetsigende blikk som kan bety: 'at folk gidder å saumfare handlevognene etter gjenglemte mynter' - eller sånn kan det føles.
Det andre problemet på slike handlesenter er hvis det er to konkurrerende butikker som har hver sine 'typer' handlevogner. Ja selve typen er ikke så farlig, for den ytre dimensjone er ofte 'standardisert' sånn stablemessig. Men når konkurrentene plasserer myntutløseren på forskjellig sted på håndtaket, så blir det problemer. Kjettingen blir gjerne for kort. Du prøver først, litt fortvilet- for du har jo 4 handleposer + en unge i hendene - men så må du gjerne krype til korset og vandre over parkeringsområdet til 'den riktige' vognstallen. Herrejeremini så produktivt. Så amatørmessig. Selv en 6-åring på SFO hadde vel løst dette problemet bedre.

Om Betalingsterminaler

Det er greit å betale med kort. Terminalene finnes overalt. Det er trygt og sikkert. Din nettbank har grei oversikt og du kan viderebehandle transaksjons dataene på hvilken måte du vil. Betalingskortet er også blitt greit. Med chip i tillegg til magnetstripen. Chipen er visstnok sikrere. Så har vi brukergrensesnittet: spaltene i betalingsterminalen der magnetstripen skal trekkes eller chipen skal stikkes inn. Så begynner fommelet. Magnetstripe til høyre? Til venstre? Chip oppover eller nedover? Mot deg? Betjeningen har gjerne klistret en mer eller mindre forståelig håndskrevet instruksjon rundt åpningen for å rettlede deg som kunde slik at dette arbeidet skal gå greit. I teorien. For i praksis er dette en grensesnitt-fadese av imponerende dimensjoner. At det går an i 2010 å stå overfor en så amatørmessig løsning. For her fomles det. Her somles det. Her kommer vage forklaringer fra begge parter om briller som må finnes for å kunne lese det håndskrevne. Utålmodig gjør man bare mekanisk alle forsøk på chip-lesing. Statistisk har du 50/50 sjans for å treffe rett med chip første gang. Dersom både chip og magnestripe kan benyttes har du kun 25% sjanse for treffe rett. Må det være sånn? Hvorfor i huleste kan ikke betalingsterminalen utstyres med dobbel-leser? Dvs en leser som leser enten chipen står den eller den veien. Enten magnetstripen trekkes mot venstre eller høyre. Dette er amatørmessig og pinlig.

Om boken 'Dømmer Ikke'

Boken er skrevet av Major og tidligere Milorg sjef i Oslo Oliver Hansen Langeland og utgis på nytt i januar 2010, ca 60 år etter den ble forbudt og inndratt. Boken er et fantastisk vitnesbyrd fra en uhyggelig tid. For oss som ble født rett etter frigjøringen er dette stoffet eksplosivt. Slik er aldri historien vår fremstilt før. Våre foreldre var aldri i nærheten av å fortelle oss den virkelige historien - om de fortalte oss noe som helst da. Det som blir klinke klart er Arbeiderparti statsrådenes ansvar for at landet ble hærtatt av tyskerne. Regjeringene Nygårdsvold/Gerhardsen, Storting, Høyesterett, embedsverk, fylkes- og kommunestyrer viste samlet et så dramatisk svik mot nasjonen Norge under krig(april-juni 1945), okkupasjon(juni 1945 til mai 1945) og oppgjør (mai 1945 og fremover)at bruk av Riksrett og paragraf 86 i Straffeloven mot disse burde vært en selvfølge. Langeland selv er forsiktig i sin språkbruk av forståelige grunner. Så gjennomnazifisert som Norge ble etter 1933 og mer enn 30 år fremover hadde han ikke en sjanse til å overleve ved å gjøre anklagene sine mer konkrete. Vi som lever idag kan trygt si at i denne sammnheng er Quisling en uinteressant parentes i historien. Hva vi savner er at svært mange av de EGENTLIGE svikerne sto oppstilt ved siden av Quisling i hans siste stund.

Om Tyskerjentene

Så har Helle Aarnes skrevet bok om Tyskerjentene. For å si det med en gang, boken er en rørete, ukebladaktig og delvis holdningssvak novellesamling av halvdokumentarisk type. Altfor ofte blir et godt argument øverst på siden svekket, eller slått i hjel av en diffus antydning lenger nede på samme side. Aarnes mangler fullstendig fokus. Saken er at x antall tusen kvinner forelsket seg i tyske soldater og fikk barn, kanskje 12-13 tusen(?). Ingen(!!!) vet. Disse kvinnene ble utsatt for lovstridige overgrep etter okkupasjonen. Deres barn ble likeledes offer for lovløshet og kriminell neglisjering av norske myndigheter etter 1945. Myndigheter som mest av alt var opptatt av å fortsette og fullbyrde nazi idealene fra okkupasjonstiden. Iverksatt av Arbeiderpartiet med 'hjemmfronten' og Milorg som lydige utøvere. Nazimetodene og raseteoriene har vært gyldig skolpensum frem til idag. Folkene som gjorde dette har navn, kjente navn, svært kjente og velsette familienavn. Dette lammer selvfølgelig enhver åpen debatt. I praksis har tiden etter 1945 vært en kontinuerlig borgerkrig i Norge og lokket på trykk-kokeren har vært Arbeiderpartiets nazifisering av det norske samfunnet.

Om Okkupasjonsoppgjøret

Frode Fanebust fra Sandnes har skrevet bok om Krigshistorien 1940-45 med vekt på bestefarens rolle i oppgjøret etter krigen. Boken snur opp ned på det min generasjon er blitt opplært til å tro: sannheten i svart hvitt om hvem som gjorde rett og galt under krigen, eller okkupasjonen, for krigen varte bare i 2 mnd, etterpå var det okkupasjon styrt av internasjonale regler Norge sto tilsluttet. Ved okkupasjonens slutt sto en elite av marxister frem og fortsatte på godt kjent vis nazistenes styring og metodebruk: grove maktovergrep, vilkårlig tortur og henrettelser og fengselsstraffer/formuesinndragelser basert på lover de nye nasjonalsosialistiske makthaverne fant på for anledningen, uten støtte i grunnlov eller folkerett. For det første ble hundre tusener av LO medlemmer gitt kollektivt amnesti for tyskerarbeider. Det er ikke tvil om at uten dette knepet så hadde aldri Arbeiderpartiet vunnet valgene etter 1945. Ikke-LO medlemmer fikk livsvarige straffer for samme 'forseelse'. For det andre ble store deler av den politiske motstand satt ut av spill ved å lage en lov, med tilbakevirkende kraft, som gjorde et parti ulovlig. Denne 'blodtåka' ble satt i sving for å uskadeliggjøre så mange hundre tusen velgere at nasjonalsosialistene med Gerhardsen i spissen ble sikret sitt marxistiske flertall ved valgene etter 45 - på velkjent Stalinistik vis. Denne styringen har de hatt siden, selv om man har brukt andre navn på regjeringspartiene frem til i dag. Toralv Fanebust påpekte de faktiske forhold, men ble effektivt stoppet med nazimetoder under hele etterkrigstiden. For det tredje ville aldri Gerhardsen fått en politisk fremtid i Norge etter okkupasjonen hvis dokumentene om hans forslag til samarbeide med tyskerne hadde vært kjent dengang.

Om Tagging

Du ser griseriet overalt. Uforståelige tegn - 'liksom' arabisk. Skal innholde et budskap eller en signatur: jeg var her, på denne måten MÅ du se meg, egentlig et null, men dette gjør jeg og du kan ikke stoppe meg. Jeg kunne urinert på veggen eller smurt min avføring her: hensikten er den samme, dere andre skal se noe dere ikke forstår for budskapet kan leses av andre taggere - eller dyr om du vil. Så får dere koste på fjerning om dere vil, vi taggere kommer igjen og griser tl veggene med vår urin og vår avføring. Jeg pisser akkurat hvor jeg vil og dere skal tørke opp etter meg, sier taggerne. Og samfunnet er som vanlig maktesløst. Vil 'forstå' taggerne. Gi dem friplasser rundt omkring - eller 'urinaler' om du vil. Lovgiverne har ingen ting å stille opp med, ingen tør foreslå lover som vil regulere strafferammer for griseriet. Folk skal bare finne seg i å måtte bruke av private ressurser for å rydde opp etter dem. Metoder å få slutt på galskapen finnes. De ligger der og venter på å bli tatt i bruk.