Om Rettspsykiatere

Alle har kunnet konstatere det kaos som råder innen det såkalte 'faget' psykiatri, nærmere bestemt Rettspsykiatri. Enhver vil jo innse ved å følge  utviklingen i Breivik saken at faget Rettspsykiatri er redusert til et ikke-vitenskapelig personlig synsings-nivå: dvs fullstendig ubrukelig i praktisk arbeide. Likevel fortsetter 'Norge' å snakke om tilregnelig/utilregnelig som om det var et et relevant tema hva angår Breivik. Folk som ikke skjønner at en som dreper 77 mennesker og skader ørti andre for livet krever, og skal ha, en enkel og grei rettssak. Utfallet er gitt: skyldig på alle punkter og lovens strengeste straff. 21 år er det visst. I  hvertfall hvis du tar livet av ett menneske under tvil. Da er det klart. Tar du livet av 77 mennesker er det, selv for vasstrukne nordmenn uten perspektiv, ganske klart, eller? Rett etter krigen fant Arbeiderparti pampene opp nye lover som forårsaket at man drepte ca 25 av de 'mest forhatte' under okkupasjonen. Etterpå avskaffet man disse lovene og vasstrukne nordmenn uten perspektiv sa, javel, det var vel til det beste.
I dag sitter etterkommerne av fedre og mødre som gikke sine lærlingeår i Moskva under Moskva-prosessene, og kjører videre et system som av samtlige opppegående mennesker er fordømt nord og ned. De utnytter det post-nazistiske Norge for alt det er verdt og kjører Moskva prosessene i Breivik saken.
Hva er pointet? I hvertfall ikke Breivik. Pointet er at et overtallig sosialdemokratisk post-nazi-Norge skummer inn titalls millioner kr i lønninger, dietter , bonuser og overtid i en meningsløs saksbehandling.
Saken er krystallklar. Breivik er skyldig. Innrømmer skyld. Vil ha straff. Får han det? Nei.
Regjering, Storting og partiapparatene gir jamt faen i de som ble myrdet av Breivik. De kjøre en 10 uke lang hån-kampanje mot ofrene, mot deres familier og mot alle de nordmenn som , tross alt, tenker annerledes.
Nasjonal-skammen fortsetter og forsterkes.

Om reaksjonene på 22 juli 2011

Ingenting skal her sies og menes om hvordan folk opplevde 22 juli 2011. Her har enhver rett til å evaluere sine følelser selv og sammenligne med andres reaksjoner.
Det som er litt underlig er folk og medias massive krav til at 'noen burde skjønt og forhindret dette'. Noen må ta ansvaret. Politiet henges ut. PST henges ut. Regjeringen henges ut. Avisene fylles med harmdirrende innlegg om at det og det kunne vært unngått, det og det burde vært gjort raskere osv. Nå i månedene etter katastrofen er mediene fulle av moralske og indignerte pekefingre. Alt skal analyseres i detalj. Hvem kunne ha gjort noe om man hadde fått beskjed.
Disse reaksjonene og dette moralske hatet er ikke uventet i nasjonen Norge.
Det gjenstår å se om alt dett raseriet får noen som helst konsekvenser for noen som helst.
9 april 1940 skjedde en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn den som skjedde 22 juli 2011. De ansvarlige dengang: Regjering og Storting, opplevde ingen konsekvenser for sitt historiske landssvik. De hadde kunnet avverge det som skjedde. Men de gjorde det motsatte - de lot det skje. Visst var det noen aviser og forfattere som tok til orde for at nasjonen skulle få rettferdighet, men de ble raskt kneblet av de marxistiske makthaverne i landet. Hva som skjedde er beskrevet andre steder i denne bloggen.
Nordmenn har i alle år etterpå levd med Nasjonalskammen. Nasjonalskammen ser vi konsekvensen av nå. I reaksjonene på 22 juli 2011. Vi fikk ikke noe rettsoppgjør etter 1945, men NÅ vil vi ha det. NÅ skal de ansvarlige frem i lyset og hudflettes.
Mye har vært sagt om Breivik og hans motiver. Selve handlingen er på alle måter avskyelig, som all blind vold. Men det slår en at når en mann kunne samle opp så mye hat og eksplodere på den måten han gjorde, så er det stor sannsynlighet for at det er ganske mange tusen andre i dette landet som kan eksplodere. Det går en linje fra Breivik til Nasjonalskammen.

Om Frontsøstrene

Egil Ulateig har skrevet en facinerende bok om de norske Frontsøstrene under verdenskrigen 1939-45 og deres skjebne etterpå. Her, som i boken om Frontkjemperne, viser Ulateig at dette kan han. Her er grundig research og ydmyk behandling av data, selv om noen navn trekkes frem med klart negativ betoning. Men de 450 norske Frontsøstrne som boken beskriver, og hvorav en god del omkom, var nok normalfordelt på så mange måter - som resten av befolkningen. Ulateig skal ha stor takk for måten han avslører Norges Røde Kors på, for ikke å snakke om Det Internasjonale Røde Kors (gutteklubben grei), og foreningenes groteske behandling av og svik mot Frontsøstrene. Frontsøstrene fikk godkjenning av Røde Kors - stemplet og signert medlemsbok- på at de var ønsket i denne tjenesten- og ikke minst: beskyttet av den internasjonale lov/sedvane som Røde Kors/Røde Halvmåne nyter over store deler av verden (ikke Sovjet). Da krigen vel var over blir samtlige Frontsøstre dolket i ryggen av Røde Kors: deres medlemsbok ble konfiskert og makulert, organisasjonen vil ikke ha noe med dem å gjøre og lar dem klare seg selv i det fra før sterkt fiendtlige Norge. Det sær-norske hatet, som noen trodde var 'gått over' på 30 år, viste seg å være like heftig og utbredt som før, det fikk Hanna Kvanmo erfare i 70-årene. I dag, 65 år senere kan vi med sikkerhet si at det sær-norske hatet er like levende i store deler av befolkningen. Frontsøstre og Frontkjempere har i alle år blitt behandlet som annenrangs borgere. Røde Kors-sviket fra 1945 ble overbevisende repetert i 1997 av Røde Kors leder Astrid Nøklebye Heiberg. Men, noen har kanskje fortalt henne hva hun skulle si?

Om boken Veien mot Undergangen

skrevet av Egil Ulateig. Dette er bra av flere grunner. For det første er dette en politisk og følelsesmessig nøytral fremstilling av norske Frontkjemperes bakgrunn, valg, handling og skjebne i årene 1940-45. For det andre er det skrevet av en kar med yrkeserfaring fra SV siden, men uten den enkle enøyde slagsiden som svært mange 'politikere' har i sin uttrykksform. Etter å ha lest boken må en nok en gang undres over den behandling disse folkene fikk da de kom 'hjem'. Av 6000 norske Frontkjempere, falt ca 1000 - hovedsakelig på østfronten, resten fikk tildels lange fengselsstraffer i Norge, inndragelse av alt sitt jordiske gods og tap av borgerrettigheter i årevis. Og det ETTER at svært mange hadde sittet årevis i sovjetiske fengsler (eller i britisk/amerikanske fengsler for noens vedkommende).
Det viktige for det norske folk i dag er å vite at INGENTING av dette ville skjedd hvis AP regjeringen Nygaardsvold ikke systematisk hadde bygget NED det norske forsvaret slik at Norge var hjelpeløst da overfallet kom. Og ALLE visste at det kom! På toppen av alt: AP-regjeringen, dvs de ansvarlige, FLYKTET hals over hode UTEN å gi noen ordrer om noe som helst. For de stakkaren som ville forsvare Norge var dette soleklart landsforræderi. Soldatene hadde ikke våpen, de hadde ikke ledelse, på oppmøteplassene hersket kaos: ingen visste hva som skulle skje. Ikke rart at en del unge menn valgte som de gjorde da det hele var over: Aldri mer skal Norge stå forsvarsløst! De ville være med på oppbyggingen av et nytt norsk militært forsvar.
Og imens satt det mange kaller de egentlige landsforræderne trygt borte i London og kokte sammen nye lover og midlertideige forordninger (Grunnlovsstridige)som de tredde ned over det norske folk på beste Stalin-vis. Vel, London-Stalinistene fikk gjennomført sitt statskupp i mai-junidagene 1945 og har siden hersket i Norge.
Ulateigs bok forteller om mange mennesker BAK Frontkjemperstempelet, de var nordmenn som - viste det seg - valgte feil, og fikk svi for det hinsides enhver fornuft og rimelighet.
En svakhet ved boken er at mange navn, steder og datoer drysses relativt asynkront ut over kapitlene. Dette funker forsåvidt i en dramatisk setting, men det hadde gjort boken mer tilgjengelig hvis han kunne bidratt med kart hvor alle de tusenvis av hendelser som beskrives settes i en sammenheng.

Om boken Den norske nasjonalsosialismen

skrevet av Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtveit og Guri Hjeltnes, første gang utgitt i 1982 og trykket opp i 2009.Boken er bra lagt opp og de fire første avsnittene er saklige og korrekte. Litt mye akademisk viss-vas om prosenter og brøkdeler av befolkning osv som skal ha hatt tilknytning til NS i perioder, men - greit nok. Billedmaterialet er det flotteste med hele boken. Veldig bra. Språket er gjennomgående litt for tungt og kvasi akademisk. Setningene oser liksom av at 'professorer kan mange ord for samme ting' - skikkelige flinkaser må vite - uten at innholdet blir noe klarere av den grunn. Men forfatterne gir en grei og rimelig korrekt analyse av NS opprinnelse og europeiske 'kontekst'. Det er i siste kapittel 'Oppgjøret' at boken får et totalt sammenbrudd. Professorenes forsøk på å bortforklare Oppgjørets vanvidd er i beste fall patetisk ut fra det vi vet i dag. En måtte forvente at forfatterne, i hvertfall i 2009, ville klare å oppfatte hva som i virkeligheten skjedde i det som er kalt 'Oppgjøret' og korrigert innholdet. Dessverre: nei de raljerer avgårde i datidens sjargong og vulgære forenklinger. Fullstendig mageplask innholdsmessig, ja selv som et partsinnlegg for datidens påtalemakt er kapitlet ubrukelig. Den ene infantile påstanden lanseres etter den andre for å rettferdiggjøre oppgjøret. Hallo? Vi er ikke uvitende lenger. Det finnes en rekke kilder som klart viser at dette kapitlet er et makkverk. Det vi kan være enige om er at Quisling og hans nærmeste og mest belastede kumpaner fikk som fortjent i tillegg til en rekke terrorister med eller uten NS tilknytning. Feilen professorene gjør er at de sauser sammen begrepene og derved lyver (bevisst?) om virkeligheten for 100 tusenvis av norske ofre for et Rettsoppgjør som gikk fullstendig av hengslene og ble en nasjonal tragedie løsrevet som det var fra norsk lov og Grunnlov. Dette er uverdig. Mange (major Langeland i Milorg bl.a.) har beskrevet virkeligheten. Jeg avstår fra å gjenta hans og mange andres analyse - les deres bøker. Forfatterne burde utelatt det siste kapitlet!

Om Kaffe

Alle har vi et forhold til kaffe, den kanskje mest populære drikk i verden. Kaffe dreier seg mye om smak, duft, aroma, ettersmak osv. I Norge er det mest vanlig å skille mellom filter kaffe og koke kaffe. Filterkaffe med tilhørende vannkoker og filter av et eller annet slag. Kokekaffe med litt grovere malt kaffe og uten filtrering. I kanskje 20 år har jeg drukket filterkaffe. Kaffen er kjøpt på kaffehus, på Rema , på varehus. Produsenten er Kjeldsberg, Mills, Friele, Ali, Coop osv osv. Vi varierer antall skjeer kaffe og synes at vi merker forskjell: idag var kaffen god , du. Ja, jeg hadde på en ekstra skje. Eller: jeg byttet til brunt filter - det er bedre. Eller: ja det er den nye mocca masteren - alt blir bedre med den. Så reiser du litt og kommer et sted hvor de maler kaffen direkte rett før de koker/filtrerer den. Hmmm - dette smakte jo mye bedre.Her var det kaffesmak. Så kjøper du bønner og en liten kvern og maler bønnene du skal drikke. Du verden! Plutselig smaker det 'kaffe'. Hva ER det vi har drukket de siste 20 år? Skvip, vil noen kalle det. Brunt vann? Hva det enn er , så er det ikke kaffe! Hva er det varehandelen selger oss? Smakløst filtermalt søl som de later som er godt? Det skal prosesseres så og så mange tusen tonn av dette sølet gjennom våre sosialdemokratiske kropper pr år for å holde hjulene i gang i den 'nasjonale kaffeproduksjonen'. Nå er det bare nykvernede kaffebønner som brukes i heimen. Problemet er vel bare at vi fremdeles ikke vet om det fins en bedre kvalitet av bønner der ute som vil gi kaffeopplevelsen enda sterkere.

Om Strømsparing i Trondheim

Så står den smilende ordføreren i Trondheim frem på TV i beste sendetid og forklarer at nå er Trondheim en foregangsby hva angår strømsparing. En rekke byer i inn og utland har kontaktet henne om dette, må vite. Konkret får vi høre at Olavshallen har installert et nytt regulerings system, som sparer 800 000,- i årlige strømutgifter. Dette er jo flott , dere! Og det kan man vel si, selv om virkeligheten som vanlig er en annen. Trondheim E-verk , har som andre E-verk husleier, lønninger, avskrivninger, skatter og andre utgifter som hvert år skal dekkes inn. At en abonnent senker egen kostnad med 800 000 betyr jo selvfølgelig bare at denne utgiften fordeles som et prispåslag for andre abonnenter. Summen er nemlig den samme som før. Alltid! Men, ære være ordføreren i Trondheim, dette er politikk, og politikk er drømmernes realitet.