Om U-hjelp

For 60 år siden leste jeg som skolegutt om U-hjelp, dengang hovedsakelig fra USA, som drev utstrakt hjelp til '3-verden' land. Jeg leste i Det Beste om dollarglis som ble 'parkert' i nærmeste brønn etter at de gikk tomme for bensin. De kunne jo ikke brukes mer. Og der sto de med bakhjulene i været nedover den afrikanske landsbygden. Jeg ser det ennå for meg. Dette ga meg dype føringer i mitt syn på u-hjelp. Jeg forsto Marshall hjelpen. Den var vesentlig for å få Norge på 'fote' igjen etter okkupasjonen 40-45. Den var også vesentlig for å berge landet fra den u-unngåelige konkurs som landet styrte mot i 1948 som følge av at landets marxistiske ledelse kopierte alle de feil som var gjort i Sovjetunionen. Marshallhjelpen hadde jo åpenbart en 'oppside' for USA, og det var jo også meningen. Det ble knyttet sterke bånd til USA p.g.a. dette, noe ikke alle Marxistene i den norske ledelse likte. Men selv fikk de ingenting til, verden var ikke som 1920 lenger, så det var igrunnen greit.
I årene etter krigen har Norge spilt en rolle som 'giverland'. Det har vært politisk korrekt å 'gi' til det vi kaller u-land. Ikke utviklede land. Vi har gitt penger, kunnskap, båter, fabrikker og hva som ellers har vært tilgjengelig. Pointet er: Norge gir 100 mill til et 'u-lands' prosjekt. De 100 mill brukes f.eks. til å kjøpe fiskebåter fra en norsk leverandør. Båtene fraktes ned til et eller annet land. Kanskje det er en fiskebanke i sjøen i nærheten, eller fiskere som kan betjene båten, utstyrsleverandør i land, eller et fiskemottak, eller reservedeler i land. Eller kanskje ikke. Vi kan ikke tenke på alt. U-hjelp er i det store og hele en subsidiering av norske arbeidsplasser og norske produkter. Norge er ikke interessert i å få fiskeri-konkurrenter. Heller ikke landbruks-konkurrenter. Osv. Osv. Alternativt kunne vi la dem være i fred. I stråhyttene sine. Lever de så lever de. Og gjør de ikke det, så er det vel egentlig ingen dramatikk i det? M.a.o. vi prøver å få til en Marshall hjelp som var en KJEMPE suksess for USA etter krigen, men som for oss ikke fungerer overhodet. Hvor lenge vi enn holder på. Dette er ikke 1948.
Pengehjelpen er det jo uhyre pinlig å snakke om. Vi skal overføre penger til 'noen' i dette landet som skal sørge for å betale ut lønn til offentlige ansatte i landet. Jeg sa ikke Palestina. Jeg nevnte ikke Yasser Arrafat. Kunne ikke tenke meg å nevne alle hans sveitser-konti. Eller hans kones nåværende konti. Det er flaut, brutalt og gjennomsiktig. Men ingen i Norge vil sette dets egentlig navn på det. Våre ledere møter opp på skoler, bedehus og forsamlingslokaler og taler varmt til tusenvis av nye skolebarn og andre offer som slutter opp om 'saka' resten av livet.
Det er utallige måter å hjelpe andre folk på. Og hjelpe skal vi og kan vi. Den norske hjelpe-modellen har vært og er gjennomkorrupt og råtten. Den norske u-hjelp modellen er et uhyre slett eksempel for de landene som utsettes for den.