Om Frontsøstrene

Egil Ulateig har skrevet en facinerende bok om de norske Frontsøstrene under verdenskrigen 1939-45 og deres skjebne etterpå. Her, som i boken om Frontkjemperne, viser Ulateig at dette kan han. Her er grundig research og ydmyk behandling av data, selv om noen navn trekkes frem med klart negativ betoning. Men de 450 norske Frontsøstrne som boken beskriver, og hvorav en god del omkom, var nok normalfordelt på så mange måter - som resten av befolkningen. Ulateig skal ha stor takk for måten han avslører Norges Røde Kors på, for ikke å snakke om Det Internasjonale Røde Kors (gutteklubben grei), og foreningenes groteske behandling av og svik mot Frontsøstrene. Frontsøstrene fikk godkjenning av Røde Kors - stemplet og signert medlemsbok- på at de var ønsket i denne tjenesten- og ikke minst: beskyttet av den internasjonale lov/sedvane som Røde Kors/Røde Halvmåne nyter over store deler av verden (ikke Sovjet). Da krigen vel var over blir samtlige Frontsøstre dolket i ryggen av Røde Kors: deres medlemsbok ble konfiskert og makulert, organisasjonen vil ikke ha noe med dem å gjøre og lar dem klare seg selv i det fra før sterkt fiendtlige Norge. Det sær-norske hatet, som noen trodde var 'gått over' på 30 år, viste seg å være like heftig og utbredt som før, det fikk Hanna Kvanmo erfare i 70-årene. I dag, 65 år senere kan vi med sikkerhet si at det sær-norske hatet er like levende i store deler av befolkningen. Frontsøstre og Frontkjempere har i alle år blitt behandlet som annenrangs borgere. Røde Kors-sviket fra 1945 ble overbevisende repetert i 1997 av Røde Kors leder Astrid Nøklebye Heiberg. Men, noen har kanskje fortalt henne hva hun skulle si?

Om boken Veien mot Undergangen

skrevet av Egil Ulateig. Dette er bra av flere grunner. For det første er dette en politisk og følelsesmessig nøytral fremstilling av norske Frontkjemperes bakgrunn, valg, handling og skjebne i årene 1940-45. For det andre er det skrevet av en kar med yrkeserfaring fra SV siden, men uten den enkle enøyde slagsiden som svært mange 'politikere' har i sin uttrykksform. Etter å ha lest boken må en nok en gang undres over den behandling disse folkene fikk da de kom 'hjem'. Av 6000 norske Frontkjempere, falt ca 1000 - hovedsakelig på østfronten, resten fikk tildels lange fengselsstraffer i Norge, inndragelse av alt sitt jordiske gods og tap av borgerrettigheter i årevis. Og det ETTER at svært mange hadde sittet årevis i sovjetiske fengsler (eller i britisk/amerikanske fengsler for noens vedkommende).
Det viktige for det norske folk i dag er å vite at INGENTING av dette ville skjedd hvis AP regjeringen Nygaardsvold ikke systematisk hadde bygget NED det norske forsvaret slik at Norge var hjelpeløst da overfallet kom. Og ALLE visste at det kom! På toppen av alt: AP-regjeringen, dvs de ansvarlige, FLYKTET hals over hode UTEN å gi noen ordrer om noe som helst. For de stakkaren som ville forsvare Norge var dette soleklart landsforræderi. Soldatene hadde ikke våpen, de hadde ikke ledelse, på oppmøteplassene hersket kaos: ingen visste hva som skulle skje. Ikke rart at en del unge menn valgte som de gjorde da det hele var over: Aldri mer skal Norge stå forsvarsløst! De ville være med på oppbyggingen av et nytt norsk militært forsvar.
Og imens satt det mange kaller de egentlige landsforræderne trygt borte i London og kokte sammen nye lover og midlertideige forordninger (Grunnlovsstridige)som de tredde ned over det norske folk på beste Stalin-vis. Vel, London-Stalinistene fikk gjennomført sitt statskupp i mai-junidagene 1945 og har siden hersket i Norge.
Ulateigs bok forteller om mange mennesker BAK Frontkjemperstempelet, de var nordmenn som - viste det seg - valgte feil, og fikk svi for det hinsides enhver fornuft og rimelighet.
En svakhet ved boken er at mange navn, steder og datoer drysses relativt asynkront ut over kapitlene. Dette funker forsåvidt i en dramatisk setting, men det hadde gjort boken mer tilgjengelig hvis han kunne bidratt med kart hvor alle de tusenvis av hendelser som beskrives settes i en sammenheng.

Om boken Den norske nasjonalsosialismen

skrevet av Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtveit og Guri Hjeltnes, første gang utgitt i 1982 og trykket opp i 2009.Boken er bra lagt opp og de fire første avsnittene er saklige og korrekte. Litt mye akademisk viss-vas om prosenter og brøkdeler av befolkning osv som skal ha hatt tilknytning til NS i perioder, men - greit nok. Billedmaterialet er det flotteste med hele boken. Veldig bra. Språket er gjennomgående litt for tungt og kvasi akademisk. Setningene oser liksom av at 'professorer kan mange ord for samme ting' - skikkelige flinkaser må vite - uten at innholdet blir noe klarere av den grunn. Men forfatterne gir en grei og rimelig korrekt analyse av NS opprinnelse og europeiske 'kontekst'. Det er i siste kapittel 'Oppgjøret' at boken får et totalt sammenbrudd. Professorenes forsøk på å bortforklare Oppgjørets vanvidd er i beste fall patetisk ut fra det vi vet i dag. En måtte forvente at forfatterne, i hvertfall i 2009, ville klare å oppfatte hva som i virkeligheten skjedde i det som er kalt 'Oppgjøret' og korrigert innholdet. Dessverre: nei de raljerer avgårde i datidens sjargong og vulgære forenklinger. Fullstendig mageplask innholdsmessig, ja selv som et partsinnlegg for datidens påtalemakt er kapitlet ubrukelig. Den ene infantile påstanden lanseres etter den andre for å rettferdiggjøre oppgjøret. Hallo? Vi er ikke uvitende lenger. Det finnes en rekke kilder som klart viser at dette kapitlet er et makkverk. Det vi kan være enige om er at Quisling og hans nærmeste og mest belastede kumpaner fikk som fortjent i tillegg til en rekke terrorister med eller uten NS tilknytning. Feilen professorene gjør er at de sauser sammen begrepene og derved lyver (bevisst?) om virkeligheten for 100 tusenvis av norske ofre for et Rettsoppgjør som gikk fullstendig av hengslene og ble en nasjonal tragedie løsrevet som det var fra norsk lov og Grunnlov. Dette er uverdig. Mange (major Langeland i Milorg bl.a.) har beskrevet virkeligheten. Jeg avstår fra å gjenta hans og mange andres analyse - les deres bøker. Forfatterne burde utelatt det siste kapitlet!

Om Kaffe

Alle har vi et forhold til kaffe, den kanskje mest populære drikk i verden. Kaffe dreier seg mye om smak, duft, aroma, ettersmak osv. I Norge er det mest vanlig å skille mellom filter kaffe og koke kaffe. Filterkaffe med tilhørende vannkoker og filter av et eller annet slag. Kokekaffe med litt grovere malt kaffe og uten filtrering. I kanskje 20 år har jeg drukket filterkaffe. Kaffen er kjøpt på kaffehus, på Rema , på varehus. Produsenten er Kjeldsberg, Mills, Friele, Ali, Coop osv osv. Vi varierer antall skjeer kaffe og synes at vi merker forskjell: idag var kaffen god , du. Ja, jeg hadde på en ekstra skje. Eller: jeg byttet til brunt filter - det er bedre. Eller: ja det er den nye mocca masteren - alt blir bedre med den. Så reiser du litt og kommer et sted hvor de maler kaffen direkte rett før de koker/filtrerer den. Hmmm - dette smakte jo mye bedre.Her var det kaffesmak. Så kjøper du bønner og en liten kvern og maler bønnene du skal drikke. Du verden! Plutselig smaker det 'kaffe'. Hva ER det vi har drukket de siste 20 år? Skvip, vil noen kalle det. Brunt vann? Hva det enn er , så er det ikke kaffe! Hva er det varehandelen selger oss? Smakløst filtermalt søl som de later som er godt? Det skal prosesseres så og så mange tusen tonn av dette sølet gjennom våre sosialdemokratiske kropper pr år for å holde hjulene i gang i den 'nasjonale kaffeproduksjonen'. Nå er det bare nykvernede kaffebønner som brukes i heimen. Problemet er vel bare at vi fremdeles ikke vet om det fins en bedre kvalitet av bønner der ute som vil gi kaffeopplevelsen enda sterkere.

Om Strømsparing i Trondheim

Så står den smilende ordføreren i Trondheim frem på TV i beste sendetid og forklarer at nå er Trondheim en foregangsby hva angår strømsparing. En rekke byer i inn og utland har kontaktet henne om dette, må vite. Konkret får vi høre at Olavshallen har installert et nytt regulerings system, som sparer 800 000,- i årlige strømutgifter. Dette er jo flott , dere! Og det kan man vel si, selv om virkeligheten som vanlig er en annen. Trondheim E-verk , har som andre E-verk husleier, lønninger, avskrivninger, skatter og andre utgifter som hvert år skal dekkes inn. At en abonnent senker egen kostnad med 800 000 betyr jo selvfølgelig bare at denne utgiften fordeles som et prispåslag for andre abonnenter. Summen er nemlig den samme som før. Alltid! Men, ære være ordføreren i Trondheim, dette er politikk, og politikk er drømmernes realitet.

Om Hundeeiere

Det er midt på sommeren, solen skinner, folk har fri og vi setter oss i hagen med en kaffekopp for å nyte dagen. Det smeller i bildør hos naboen. Så kjører de avgårde, med unger og drikke, sikkert til en strand. Så begynner spetakkelet! De har latt hunden være igjen inne og alene. I 5 samfulle timer må vi lide oss gjennom bjeffing, hyling, uling og mer bjeffing. Så kommer naboene hjem , hører vov-en sin bjeffe ivrig og utbryter begeistret: næmen har du savnet oss lille venn? Hvor blåste i hodet er det egentlig mulig å bli uten å bli sperret inne? Forresten: ingen blir sperret inne lenger, det var før det. Alle hunde-eiere er ikke sånn, det holder med at en tilsnelatende normal småbarnsfamilie oppfører seg slik til å dømme dem alle sammen. For om ikke alle er slik så har de fleste en snev av det: hundeeiere elsker dyrets avføring og snakker om det i alle sosiale sammenhenger. Hunden deres er 'så snill' at den får hoppe opp på forbipasserende med labber som er svarte av søle og egen/andres avføring. Etter å ha snust/slikket andre hunder i baken elsker hundeeiere å la hunden slafse seg i fjeset - grøss! Alle hundeeiere er ikke slik, men kjenner vi ikke alle noen?

Om TV-sport

Vi er nettopp ferdig med fotball VM. Tv kanalene har ikke spart på sendetid fra begivenhetene, betalkanaler, lisenskanaler og frie kanaler. En uendelig strøm av kamper og ditto kommentarer i en øredøvende bakgrunns støy av vuvuzela. Kampene var uten unntak dårlige, prestasjonene på banen var på et lavmål, dommeravgjørelsene stort sett horrible i en ramme av sterkt foreldede regler. Underholdning? Sorry, dette er lureri, de oppskrytte spillerner er akkurat DET. Resten av sommeren kjører nesten alle kanalene repriser på den samme dårlige underholdningen. Hvorfor godtar fotballfansen dette lavmålet? De betaler jo tross alt 25% av kostnadene. Resten betales av abonnentene på betalkanalene. 85% av abonnentene er ikke engang interessert i fotball. Vi blir ikke engang spurt om hva vi vil se, fotball trykkes ned i halsen på oss døgnet rundt og året rundt. Hvor lenge kan dette fortsette? Til 'vi andre' dropper betal og lisens kanalene og legger opp vår egen Tv underholdning?