søndag 18. mars 2012

Om reaksjonene på 22 juli 2011

Ingenting skal her sies og menes om hvordan folk opplevde 22 juli 2011. Her har enhver rett til å evaluere sine følelser selv og sammenligne med andres reaksjoner.
Det som er litt underlig er folk og medias massive krav til at 'noen burde skjønt og forhindret dette'. Noen må ta ansvaret. Politiet henges ut. PST henges ut. Regjeringen henges ut. Avisene fylles med harmdirrende innlegg om at det og det kunne vært unngått, det og det burde vært gjort raskere osv. Nå i månedene etter katastrofen er mediene fulle av moralske og indignerte pekefingre. Alt skal analyseres i detalj. Hvem kunne ha gjort noe om man hadde fått beskjed.
Disse reaksjonene og dette moralske hatet er ikke uventet i nasjonen Norge.
Det gjenstår å se om alt dett raseriet får noen som helst konsekvenser for noen som helst.
9 april 1940 skjedde en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn den som skjedde 22 juli 2011. De ansvarlige dengang: Regjering og Storting, opplevde ingen konsekvenser for sitt historiske landssvik. De hadde kunnet avverge det som skjedde. Men de gjorde det motsatte - de lot det skje. Visst var det noen aviser og forfattere som tok til orde for at nasjonen skulle få rettferdighet, men de ble raskt kneblet av de marxistiske makthaverne i landet. Hva som skjedde er beskrevet andre steder i denne bloggen.
Nordmenn har i alle år etterpå levd med Nasjonalskammen. Nasjonalskammen ser vi konsekvensen av nå. I reaksjonene på 22 juli 2011. Vi fikk ikke noe rettsoppgjør etter 1945, men NÅ vil vi ha det. NÅ skal de ansvarlige frem i lyset og hudflettes.
Mye har vært sagt om Breivik og hans motiver. Selve handlingen er på alle måter avskyelig, som all blind vold. Men det slår en at når en mann kunne samle opp så mye hat og eksplodere på den måten han gjorde, så er det stor sannsynlighet for at det er ganske mange tusen andre i dette landet som kan eksplodere. Det går en linje fra Breivik til Nasjonalskammen.