Om Frontsøstrene

Egil Ulateig har skrevet en facinerende bok om de norske Frontsøstrene under verdenskrigen 1939-45 og deres skjebne etterpå. Her, som i boken om Frontkjemperne, viser Ulateig at dette kan han. Her er grundig research og ydmyk behandling av data, selv om noen navn trekkes frem med klart negativ betoning. Men de 450 norske Frontsøstrne som boken beskriver, og hvorav en god del omkom, var nok normalfordelt på så mange måter - som resten av befolkningen. Ulateig skal ha stor takk for måten han avslører Norges Røde Kors på, for ikke å snakke om Det Internasjonale Røde Kors (gutteklubben grei), og foreningenes groteske behandling av og svik mot Frontsøstrene. Frontsøstrene fikk godkjenning av Røde Kors - stemplet og signert medlemsbok- på at de var ønsket i denne tjenesten- og ikke minst: beskyttet av den internasjonale lov/sedvane som Røde Kors/Røde Halvmåne nyter over store deler av verden (ikke Sovjet). Da krigen vel var over blir samtlige Frontsøstre dolket i ryggen av Røde Kors: deres medlemsbok ble konfiskert og makulert, organisasjonen vil ikke ha noe med dem å gjøre og lar dem klare seg selv i det fra før sterkt fiendtlige Norge. Det sær-norske hatet, som noen trodde var 'gått over' på 30 år, viste seg å være like heftig og utbredt som før, det fikk Hanna Kvanmo erfare i 70-årene. I dag, 65 år senere kan vi med sikkerhet si at det sær-norske hatet er like levende i store deler av befolkningen. Frontsøstre og Frontkjempere har i alle år blitt behandlet som annenrangs borgere. Røde Kors-sviket fra 1945 ble overbevisende repetert i 1997 av Røde Kors leder Astrid Nøklebye Heiberg. Men, noen har kanskje fortalt henne hva hun skulle si?

Om boken Veien mot Undergangen

skrevet av Egil Ulateig. Dette er bra av flere grunner. For det første er dette en politisk og følelsesmessig nøytral fremstilling av norske Frontkjemperes bakgrunn, valg, handling og skjebne i årene 1940-45. For det andre er det skrevet av en kar med yrkeserfaring fra SV siden, men uten den enkle enøyde slagsiden som svært mange 'politikere' har i sin uttrykksform. Etter å ha lest boken må en nok en gang undres over den behandling disse folkene fikk da de kom 'hjem'. Av 6000 norske Frontkjempere, falt ca 1000 - hovedsakelig på østfronten, resten fikk tildels lange fengselsstraffer i Norge, inndragelse av alt sitt jordiske gods og tap av borgerrettigheter i årevis. Og det ETTER at svært mange hadde sittet årevis i sovjetiske fengsler (eller i britisk/amerikanske fengsler for noens vedkommende).
Det viktige for det norske folk i dag er å vite at INGENTING av dette ville skjedd hvis AP regjeringen Nygaardsvold ikke systematisk hadde bygget NED det norske forsvaret slik at Norge var hjelpeløst da overfallet kom. Og ALLE visste at det kom! På toppen av alt: AP-regjeringen, dvs de ansvarlige, FLYKTET hals over hode UTEN å gi noen ordrer om noe som helst. For de stakkaren som ville forsvare Norge var dette soleklart landsforræderi. Soldatene hadde ikke våpen, de hadde ikke ledelse, på oppmøteplassene hersket kaos: ingen visste hva som skulle skje. Ikke rart at en del unge menn valgte som de gjorde da det hele var over: Aldri mer skal Norge stå forsvarsløst! De ville være med på oppbyggingen av et nytt norsk militært forsvar.
Og imens satt det mange kaller de egentlige landsforræderne trygt borte i London og kokte sammen nye lover og midlertideige forordninger (Grunnlovsstridige)som de tredde ned over det norske folk på beste Stalin-vis. Vel, London-Stalinistene fikk gjennomført sitt statskupp i mai-junidagene 1945 og har siden hersket i Norge.
Ulateigs bok forteller om mange mennesker BAK Frontkjemperstempelet, de var nordmenn som - viste det seg - valgte feil, og fikk svi for det hinsides enhver fornuft og rimelighet.
En svakhet ved boken er at mange navn, steder og datoer drysses relativt asynkront ut over kapitlene. Dette funker forsåvidt i en dramatisk setting, men det hadde gjort boken mer tilgjengelig hvis han kunne bidratt med kart hvor alle de tusenvis av hendelser som beskrives settes i en sammenheng.