torsdag 21. juni 2012

Om Rettspsykiatere

Alle har kunnet konstatere det kaos som råder innen det såkalte 'faget' psykiatri, nærmere bestemt Rettspsykiatri. Enhver vil jo innse ved å følge  utviklingen i Breivik saken at faget Rettspsykiatri er redusert til et ikke-vitenskapelig personlig synsings-nivå: dvs fullstendig ubrukelig i praktisk arbeide. Likevel fortsetter 'Norge' å snakke om tilregnelig/utilregnelig som om det var et et relevant tema hva angår Breivik. Folk som ikke skjønner at en som dreper 77 mennesker og skader ørti andre for livet krever, og skal ha, en enkel og grei rettssak. Utfallet er gitt: skyldig på alle punkter og lovens strengeste straff. 21 år er det visst. I  hvertfall hvis du tar livet av ett menneske under tvil. Da er det klart. Tar du livet av 77 mennesker er det, selv for vasstrukne nordmenn uten perspektiv, ganske klart, eller? Rett etter krigen fant Arbeiderparti pampene opp nye lover som forårsaket at man drepte ca 25 av de 'mest forhatte' under okkupasjonen. Etterpå avskaffet man disse lovene og vasstrukne nordmenn uten perspektiv sa, javel, det var vel til det beste.
I dag sitter etterkommerne av fedre og mødre som gikke sine lærlingeår i Moskva under Moskva-prosessene, og kjører videre et system som av samtlige opppegående mennesker er fordømt nord og ned. De utnytter det post-nazistiske Norge for alt det er verdt og kjører Moskva prosessene i Breivik saken.
Hva er pointet? I hvertfall ikke Breivik. Pointet er at et overtallig sosialdemokratisk post-nazi-Norge skummer inn titalls millioner kr i lønninger, dietter , bonuser og overtid i en meningsløs saksbehandling.
Saken er krystallklar. Breivik er skyldig. Innrømmer skyld. Vil ha straff. Får han det? Nei.
Regjering, Storting og partiapparatene gir jamt faen i de som ble myrdet av Breivik. De kjøre en 10 uke lang hån-kampanje mot ofrene, mot deres familier og mot alle de nordmenn som , tross alt, tenker annerledes.
Nasjonal-skammen fortsetter og forsterkes.

søndag 18. mars 2012

Om reaksjonene på 22 juli 2011

Ingenting skal her sies og menes om hvordan folk opplevde 22 juli 2011. Her har enhver rett til å evaluere sine følelser selv og sammenligne med andres reaksjoner.
Det som er litt underlig er folk og medias massive krav til at 'noen burde skjønt og forhindret dette'. Noen må ta ansvaret. Politiet henges ut. PST henges ut. Regjeringen henges ut. Avisene fylles med harmdirrende innlegg om at det og det kunne vært unngått, det og det burde vært gjort raskere osv. Nå i månedene etter katastrofen er mediene fulle av moralske og indignerte pekefingre. Alt skal analyseres i detalj. Hvem kunne ha gjort noe om man hadde fått beskjed.
Disse reaksjonene og dette moralske hatet er ikke uventet i nasjonen Norge.
Det gjenstår å se om alt dett raseriet får noen som helst konsekvenser for noen som helst.
9 april 1940 skjedde en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn den som skjedde 22 juli 2011. De ansvarlige dengang: Regjering og Storting, opplevde ingen konsekvenser for sitt historiske landssvik. De hadde kunnet avverge det som skjedde. Men de gjorde det motsatte - de lot det skje. Visst var det noen aviser og forfattere som tok til orde for at nasjonen skulle få rettferdighet, men de ble raskt kneblet av de marxistiske makthaverne i landet. Hva som skjedde er beskrevet andre steder i denne bloggen.
Nordmenn har i alle år etterpå levd med Nasjonalskammen. Nasjonalskammen ser vi konsekvensen av nå. I reaksjonene på 22 juli 2011. Vi fikk ikke noe rettsoppgjør etter 1945, men NÅ vil vi ha det. NÅ skal de ansvarlige frem i lyset og hudflettes.
Mye har vært sagt om Breivik og hans motiver. Selve handlingen er på alle måter avskyelig, som all blind vold. Men det slår en at når en mann kunne samle opp så mye hat og eksplodere på den måten han gjorde, så er det stor sannsynlighet for at det er ganske mange tusen andre i dette landet som kan eksplodere. Det går en linje fra Breivik til Nasjonalskammen.