mandag 28. juni 2010

Om Afghanistan

I landet bor omlag 30 millioner innbyggere. Av en eller annen merkelig grunn er NATO styrker tilstede i landet som en væpnet makt. Det er ingen koordinering av denne styrken som består av soldater fra en mengde land. Det er ingen målsetting med tilstedeværelsen. Det er ingen delmål som : innen da og da skal vi ha oppnådd det og det. Styrkene støtter en lokal stamme og har innsatt en 'president' fra denne stammen. Presidenten er som alle andre stammehøvdinger i landet gjennom korrupt og er kun tilstede for å øke sin konto i skatteparadiser. Dette støtter Nato styrkene. Og kaller det innføring av demokrati. Nato styrkene støtter også opiumsproduksjonen og narkotika fabrikkene i landet. Landet har vært og er hovedleverandør av narkotika til vesten. Nato styrkene styrer pressen i Vesten via de respektive regjeringer slik at de skriver at deres tilstedeværelse bekjemper terror og gir Afghanerne en bedre fremtid. De daglige nyhetsløgnene har hittil holdt kritikk mot Nato-aksjonen på et lavmål i Vesten. Argumentene er at hvis Nato trekker seg ut griper Taliban den politiske makten og innfører det 'skrekk-veldet' som landet hadde etter at russerne trakk seg ut. Dette systemet er et manns-styrt gjeng-system som fratar kvinner og unge enhver utviklingsmulighet. Kvinner og unge blir en ren underklasse kun til for å benyttes av manns-talibanenene til avl og service. Dette argumentet slår an i Vesten og historien har vist at dette stemmer.
Pointet er at Natos tilstedeværelse ikke har noe formål på kort eller lang sikt.
Noen snakker om at det er 3 veier å gå: 1. Utryddelse 2. Gerilja. 3. La dem være. Den første tar 7 mnd. Landet blir helt avfolket , men kan befolkes av nye grupperinger. Den utføres som en renseprosess av de styrkene som skal forlate landet etter 7 mnd. Man starter med å henrette samtlig Opiumsdyrkende bønder, deres barn, og familie i 3 ledd oppover og nedover: altså totalt. Den andre metoden tar 3 år: Vesten utstyrer alle motstandsgrupper med nødvendige våpen og lærer dem opp i å drepe samtlige Talibanledere deres avkom og deres familier i alle generasjoner. Samtidig stenges alle grenseoverganger, veier og flyplasser inntil aksjonene er fullført og samtlige fjernet.
Pointet er at landet får en 'clean start' - nærmest folketomt - og vil være et yndet sted for folk som ønsker å migrere fra andre land p.g.a. politikk, økonomi eller religions- problemer i hjemlandet.
Vestlige politikere vil forsvare metode 3: bare trekke seg ut og la landet seile sin egen sjø tilbake til steinalderen. Det er litt vanskelig med de landene som grenser opp til Afghanistan som vil sørge for lekke millioner av flyktninger videre til Vesten. Vi ender nok opp med denne løsningen.

fredag 18. juni 2010

Om U-hjelp

For 60 år siden leste jeg som skolegutt om U-hjelp, dengang hovedsakelig fra USA, som drev utstrakt hjelp til '3-verden' land. Jeg leste i Det Beste om dollarglis som ble 'parkert' i nærmeste brønn etter at de gikk tomme for bensin. De kunne jo ikke brukes mer. Og der sto de med bakhjulene i været nedover den afrikanske landsbygden. Jeg ser det ennå for meg. Dette ga meg dype føringer i mitt syn på u-hjelp. Jeg forsto Marshall hjelpen. Den var vesentlig for å få Norge på 'fote' igjen etter okkupasjonen 40-45. Den var også vesentlig for å berge landet fra den u-unngåelige konkurs som landet styrte mot i 1948 som følge av at landets marxistiske ledelse kopierte alle de feil som var gjort i Sovjetunionen. Marshallhjelpen hadde jo åpenbart en 'oppside' for USA, og det var jo også meningen. Det ble knyttet sterke bånd til USA p.g.a. dette, noe ikke alle Marxistene i den norske ledelse likte. Men selv fikk de ingenting til, verden var ikke som 1920 lenger, så det var igrunnen greit.
I årene etter krigen har Norge spilt en rolle som 'giverland'. Det har vært politisk korrekt å 'gi' til det vi kaller u-land. Ikke utviklede land. Vi har gitt penger, kunnskap, båter, fabrikker og hva som ellers har vært tilgjengelig. Pointet er: Norge gir 100 mill til et 'u-lands' prosjekt. De 100 mill brukes f.eks. til å kjøpe fiskebåter fra en norsk leverandør. Båtene fraktes ned til et eller annet land. Kanskje det er en fiskebanke i sjøen i nærheten, eller fiskere som kan betjene båten, utstyrsleverandør i land, eller et fiskemottak, eller reservedeler i land. Eller kanskje ikke. Vi kan ikke tenke på alt. U-hjelp er i det store og hele en subsidiering av norske arbeidsplasser og norske produkter. Norge er ikke interessert i å få fiskeri-konkurrenter. Heller ikke landbruks-konkurrenter. Osv. Osv. Alternativt kunne vi la dem være i fred. I stråhyttene sine. Lever de så lever de. Og gjør de ikke det, så er det vel egentlig ingen dramatikk i det? M.a.o. vi prøver å få til en Marshall hjelp som var en KJEMPE suksess for USA etter krigen, men som for oss ikke fungerer overhodet. Hvor lenge vi enn holder på. Dette er ikke 1948.
Pengehjelpen er det jo uhyre pinlig å snakke om. Vi skal overføre penger til 'noen' i dette landet som skal sørge for å betale ut lønn til offentlige ansatte i landet. Jeg sa ikke Palestina. Jeg nevnte ikke Yasser Arrafat. Kunne ikke tenke meg å nevne alle hans sveitser-konti. Eller hans kones nåværende konti. Det er flaut, brutalt og gjennomsiktig. Men ingen i Norge vil sette dets egentlig navn på det. Våre ledere møter opp på skoler, bedehus og forsamlingslokaler og taler varmt til tusenvis av nye skolebarn og andre offer som slutter opp om 'saka' resten av livet.
Det er utallige måter å hjelpe andre folk på. Og hjelpe skal vi og kan vi. Den norske hjelpe-modellen har vært og er gjennomkorrupt og råtten. Den norske u-hjelp modellen er et uhyre slett eksempel for de landene som utsettes for den.

Om Røkke

Kjell Inge Røkke er Norges Askeladd: mannen som med 2 tomme hender skapte seg en eventyrlig formue. Skapte seg. Seg. Uten tvil en lynende intelligent kar med veldig god politisk teft. Skaffet seg de rette politiske kontaktene. AP-kontakter. En Skiens fyr gikk inn i K-bank med plastposer og ba om 10-talls millioner i lån. Det fikk han, resten er historie, fyren døde under en biljakt i Sverige. Røkke går til de største norske bankene og ber om noen milliarder som han har tenkt å kjøpe Aker for. Det får han. Kjøper Aker. Er plutselig majoritets-eier av Aker. Fremdeles er det en del brysomme småaksjonærer i Aker. Legger inn bud på oppkjøp av resten til solid underkurs. Småsparerne tvinges til å selge. Ville protester, dessverre er kjøperen venn med den politiske ledelse i landet. Så får Røkke nøkkelen til Akers kasse, som eier, og betaler tilbake det han lånte for å kjøpe Aker. Ingen i Norge følger med. Dette er jo Askeladden! Gud, vi er så stolte av ham! Begynte jo med 2 tomme hender. Vi og kunne gjort det. Kunne vi. Trinn to er Kværner, hovedkonkurrenten i Norge. Veldig bra hvis Aker og Kværner kunne slås sammen. Vil bli en enhet som kan konkurrere INTERNASJONALT. Kanskje svenskene vil beundre oss hvis 'vi' får det til. Vi legger oss til å sove igjen. Røkke vet nok best. Han startet jo på bar bakke slik som vi ville gjort. Ikke noe adelig familie kapital der i gården nei! Plutselig eier Røkke begge selskapene, får tilgang til Kværners kasse og betaler lån etc fra den. Ordentlige folk gjør jo opp for seg. Røkke og. Oi, så var det mandag morgen og Norge våkner opp med Røkke som Norges rikest mann, med mange milliarder i formue. Formuen er jo ærlig tjent, fyren begynte jo med 2 tomme hender og jobbet seg opp, slik som du og jeg ville gjort. Det står respekt av det! Joda, hva har vi sett her? Nok en kjempesvindel er gjennomført i Norge, med folks og alle politiske partiers velsignelse. Jeg er litt enig i at dette høres surmulet ut, men kan vi ikke kalle det for hva det er ihvertfall? snaut 5 mill nordmenn lever ganske bra i et 'liksom-demokrati', styrt av en liten elite som i andre land ville blitt kalt mafia, banditter, kriminelle. Nok et resultat av at styrende, lovgivende og korrigerende makt er lagt i hendene på noen hundre med gode gamle adelsprivilegier.