Om Frontsøstrene

Egil Ulateig har skrevet en facinerende bok om de norske Frontsøstrene under verdenskrigen 1939-45 og deres skjebne etterpå. Her, som i boken om Frontkjemperne, viser Ulateig at dette kan han. Her er grundig research og ydmyk behandling av data, selv om noen navn trekkes frem med klart negativ betoning. Men de 450 norske Frontsøstrne som boken beskriver, og hvorav en god del omkom, var nok normalfordelt på så mange måter - som resten av befolkningen. Ulateig skal ha stor takk for måten han avslører Norges Røde Kors på, for ikke å snakke om Det Internasjonale Røde Kors (gutteklubben grei), og foreningenes groteske behandling av og svik mot Frontsøstrene. Frontsøstrene fikk godkjenning av Røde Kors - stemplet og signert medlemsbok- på at de var ønsket i denne tjenesten- og ikke minst: beskyttet av den internasjonale lov/sedvane som Røde Kors/Røde Halvmåne nyter over store deler av verden (ikke Sovjet). Da krigen vel var over blir samtlige Frontsøstre dolket i ryggen av Røde Kors: deres medlemsbok ble konfiskert og makulert, organisasjonen vil ikke ha noe med dem å gjøre og lar dem klare seg selv i det fra før sterkt fiendtlige Norge. Det sær-norske hatet, som noen trodde var 'gått over' på 30 år, viste seg å være like heftig og utbredt som før, det fikk Hanna Kvanmo erfare i 70-årene. I dag, 65 år senere kan vi med sikkerhet si at det sær-norske hatet er like levende i store deler av befolkningen. Frontsøstre og Frontkjempere har i alle år blitt behandlet som annenrangs borgere. Røde Kors-sviket fra 1945 ble overbevisende repetert i 1997 av Røde Kors leder Astrid Nøklebye Heiberg. Men, noen har kanskje fortalt henne hva hun skulle si?