Om Max Manus

Så Max Manus forleden dag. Greie nok film, på mange måter, men det mangler liksom noe. Det blir for...... uærlig liksom. Er historien så 'flat' og endimensjonal som i filmen? Avisene, anmeldere og forståsegpåere hyller filmen som 'Norges beste gjennom tidene'. Hvordan er disse folkene skrudd sammen? 65 år etter hendelsene er vi like hjernedøde som i 50 og 60 årene? Mange av oss som i 50 årene var barn synes jo Knut Haukelid, Max Manus, Gunnar Sønsteby osv osv egentlig var massemordere. For det var jo det de var? De drepte en haug med mennesker, uten at denne handlingen hadde noen innflytelse på krigens utfall. Krigen i vest ble avgjort ved invasjon i Normandi av store styrker og i øst av 2 velplasserte atombomber som fikk roet ned japanerne. Ingenting ble avgjort av at forholdene ble lagt til rette for drapsmaskiner fordi lovløse tilstander oppsto i Norge. Norge var hjelpeløse 9 april, det hadde våre politiske ledere - samtlige - sørget for. Dette gigantiske landssviket fikk Gerhardsen og Co dysset ned ved å vende folks fokus mot NS medlemmer eller sympatisører, frontkjempere, piker som 'sto i med' tyskere, Knut Hamsun, Vidkun Quisling osv osv. En haug av de egentlige landssvikerne ble 'gjemt bort' på denne måten. Folk fikk et billige sirkus. Etter krigen blir plutselig drap på vilkårlige mennesker en heltedåd. Frustrerte norske mordertalenter som istedet for å soldatlivet under invasjonen i Normandi fikk utløp for sine grunnleggende morderiske tendenser og fikk fullt amnesti og heltestatus - selv 65 år senere. Så den danske Flammen og Citronen i går. En ærligere film skal du lete lenge etter. Mordertalentene er de samme som i Norge, men historien fortelles på en ærlig måte. Flammen og Citronen surrer rundt i sin blod-tåke i Københavns gater og utretter - som sine norske samtidige - ingenting. Men den danske historien forteller om svik innen egne rekker, svik innen de alliertes rekker, usikkerhet om ordrer, fatale misforståelser, grådige sjefer med personlig vinning som motiv. Og ikke minst, 'heltegjerningene' dras ned på et riktig plan: fullstendig bortkastede aktiviteter. Dette tror vi på. Vi tror ikke på de norske beretningene. Det kan umulig ha foregått slik som Max Manus filmen forteller - eller kanskje - filmen utelater de aller vesentligste sider ved historien. Max Manus filmen blir derfor bare til å spy av, dessverre. Denne oppfatning hadde jeg som 10 åring i 1956 også. Hva slags nasjon er disse fjellknausene som kaller seg Norge?