Om Plastfolie

I årenes løp har mye forandret seg m.h.t. metoder for å bevare bedervelige matvarer - ferskvarer. Kjøleskap, fryser, kjølebu er noen stikkord. Plast-kummer, luftutdriving, hermetisering er noen andre stikkord. Verktøyene kan være plastposer med egen eller estern lukking i form av klyper, glidelås eller annet. I de siste 20 årene har PLASTFOLIE eller plastfilm vært et veldig utbredt verktøy : man kjøper plastfilmen i rull, trekker den ut til en viss lengde og river den av. Så legger man den rundt matvaren, pakker endene godt rundt og konstaterer at på mystisk vis så 'kleber' folien i seg selv slik at pakkingen blir selvlukkende på en måte. Disse rullene produseres av ulike leverandører men leveres i stort sett samme utførelse: En tett rullet plastfilm lagt inni en smal 'dispenser' med en 'rivekant' der man kanskje ville forvente en slik. Problemet begynner her. Man tar tak dispenseren med en hånd. Leter med den andre hånden etter foliens ende. Ikke lett. Folien kleber med uhyggelig iherdighet til rullen. Man løsner litt av folien, men ops idet man har løsnet halve kleber det man allerede har løsnet tilbake. OK. Tilslutt får man tak. Drar ut. Folien løsner bare meget gjenstridig fra rullen. Ja så gjenstridig at papp-dispenseren man holder i og som rullen ligger i langsomt begynner å bryte sammen. Da blir det ikke lettere å trekke ut folien. Så nærmer man seg det kritiske punktet, og selv om folien så langt er delvis sammenklistret her og der har man omsider oppnådd ønsket lengde og det er på tide å rive av. Selve 'rive-eggen' er gjerne en litt sagtannet 'vond-å-holde i' egg som sitter fast i hele dispenserens lengde. Sannhetens øyeblikk: rive-eggen skjærer ikke men sliter folien ujevnt i en nesten-ende som raskt kleber segsammen her og der. Dispenseren henger nå stort sett sammen bare på grunn av at man holder i den. Så: folien er ute men ser ikke ut som et firkantet ark. Her er mer jobb å gjøre: Skal man få arket rundt maten som skal bevares må fliker rettes ut og strekkes. Vel: etter diverse hjelpe operasjoner får man omsider knøvlet arket rundt matvaren og puttet kombinasjone i dertil egnet hylle i kjøleskapet.
Neste gang man trenger slik Plastfolie leter man fortvilet etter en annen produsent. Alle kan ikke vær slik. Verden kan ikke være slik.
Så prøver man igjen: resultatet er nøyaktig det samme. Dette produktet er atså totalt ubrukelig for folk flest. Er dette og designet av fabrikk-eierens 12 årige sønn? Kommer alt fra samme sted bare med ulik EAN kode? Har produsenten noengang prøvd sitt eget produkt?

Om Sikring av småbarn i bil

Alle er vi enige om at små barn trenger god sikring mens de transporteres i bil. Det er lansert mange gode og gjennomførbare metoder vedr stolutforming, retningsplassering, og festemetoder til punkter som man mener er sikre i en bil. Dette støttes av fornuftig lovverk i Vegtrafikk lov vedr bl.a. vektgrenser og stol-størrelser. Alt dette er vel og bra.
Det som ikke er bra er den standard 3-punkts feste-anordningen som stort sett er identisk på alle slike stoler. Foreldre stusser vel (muligens) litt men får en rask forklaring av selger eller venner som har barn i samme alder. Du holder venstre stropp slik, tar høyre stropp der og klikker midt-stroppen inn - slik. Klikk.
Der sitter den. Ungen er trygg.
Så går dagene og en dag må det ringes til en bestemor/far p.g.a sykdom eller annet fravær. 'Kan du/dere ta minsten til barnehagen i dag. Kan dere hente minsten etter barnehagen - vi blir forsinket i dag'. Helt legitime og naturlige forspørsler som blir aktuelle for alle  - før eller siden. Bruk gjerne bilen vår for der er setet montert. De fleste besteforeldre vil slå til på bil-lån siden utsiktene med å flytte setet over i egen bil er langt mindre fristende. Låner vi bilen deres er det jo bare klikk-klikk så er alt greit.
Så kommer dagen. Kvikt og greit settes den polstrede ungen i setet og man står overfor en god gammeldags julenøtt. Hvem husker ikke alle de kjekke pusleriene i stål eller tre som ungene fikk til jul i en fjern fortid og som skulle tas fra hverandre eller settes sammen på en 'genial' måte. I juleselskapet var det alltid noen som hadde fått slike året før og som lett hoverende kunne øse av sin tekniske innsikt i løsningen av problemet.
Der står man: de djevelske greiene vil absolutt ikke klikke sammen. Man roter fortvilet i kisten etter gamle løsninger om å holde faktorene på en spesiell måte og så vips - klikk? Neida. Ikke tale om. Ungen begynner å vri på seg og skjønner at det er problem her. Ens bedre halvpart overtar. Det går ikke bedre. 5 min går . 10 min går. Tilslutt må man 'krype til korset' og finne frem mobilen. Ja, ja - avgårde kommer man til slutt.
Men - hvorfor er det sånn? For en uvitende og uerfaren ser det ut som en lås som er designet av førskole-unger. Hva er vitsen med å lage denne barnestol-låsen slik at den er ubrukelig for folk? Vi skjønner jo at den må lages slik at ungen ikke kan fikle den opp, ikke rugge den løs eller at den må være slitesterk i en travel hverdag. Og ikke minst den skal være sterk for rykk og strekk. Alt det er greit. Men designet??? Fullstendig bak mål og en hån mot vanlige folk, laget av arrogante forbruker-fremmede småunger. Sikkert sønnen til en fetter av en i Vegdirektoratet.

Om Rettspsykiatere

Alle har kunnet konstatere det kaos som råder innen det såkalte 'faget' psykiatri, nærmere bestemt Rettspsykiatri. Enhver vil jo innse ved å følge  utviklingen i Breivik saken at faget Rettspsykiatri er redusert til et ikke-vitenskapelig personlig synsings-nivå: dvs fullstendig ubrukelig i praktisk arbeide. Likevel fortsetter 'Norge' å snakke om tilregnelig/utilregnelig som om det var et et relevant tema hva angår Breivik. Folk som ikke skjønner at en som dreper 77 mennesker og skader ørti andre for livet krever, og skal ha, en enkel og grei rettssak. Utfallet er gitt: skyldig på alle punkter og lovens strengeste straff. 21 år er det visst. I  hvertfall hvis du tar livet av ett menneske under tvil. Da er det klart. Tar du livet av 77 mennesker er det, selv for vasstrukne nordmenn uten perspektiv, ganske klart, eller? Rett etter krigen fant Arbeiderparti pampene opp nye lover som forårsaket at man drepte ca 25 av de 'mest forhatte' under okkupasjonen. Etterpå avskaffet man disse lovene og vasstrukne nordmenn uten perspektiv sa, javel, det var vel til det beste.
I dag sitter etterkommerne av fedre og mødre som gikke sine lærlingeår i Moskva under Moskva-prosessene, og kjører videre et system som av samtlige opppegående mennesker er fordømt nord og ned. De utnytter det post-nazistiske Norge for alt det er verdt og kjører Moskva prosessene i Breivik saken.
Hva er pointet? I hvertfall ikke Breivik. Pointet er at et overtallig sosialdemokratisk post-nazi-Norge skummer inn titalls millioner kr i lønninger, dietter , bonuser og overtid i en meningsløs saksbehandling.
Saken er krystallklar. Breivik er skyldig. Innrømmer skyld. Vil ha straff. Får han det? Nei.
Regjering, Storting og partiapparatene gir jamt faen i de som ble myrdet av Breivik. De kjøre en 10 uke lang hån-kampanje mot ofrene, mot deres familier og mot alle de nordmenn som , tross alt, tenker annerledes.
Nasjonal-skammen fortsetter og forsterkes.

Om reaksjonene på 22 juli 2011

Ingenting skal her sies og menes om hvordan folk opplevde 22 juli 2011. Her har enhver rett til å evaluere sine følelser selv og sammenligne med andres reaksjoner.
Det som er litt underlig er folk og medias massive krav til at 'noen burde skjønt og forhindret dette'. Noen må ta ansvaret. Politiet henges ut. PST henges ut. Regjeringen henges ut. Avisene fylles med harmdirrende innlegg om at det og det kunne vært unngått, det og det burde vært gjort raskere osv. Nå i månedene etter katastrofen er mediene fulle av moralske og indignerte pekefingre. Alt skal analyseres i detalj. Hvem kunne ha gjort noe om man hadde fått beskjed.
Disse reaksjonene og dette moralske hatet er ikke uventet i nasjonen Norge.
Det gjenstår å se om alt dett raseriet får noen som helst konsekvenser for noen som helst.
9 april 1940 skjedde en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn den som skjedde 22 juli 2011. De ansvarlige dengang: Regjering og Storting, opplevde ingen konsekvenser for sitt historiske landssvik. De hadde kunnet avverge det som skjedde. Men de gjorde det motsatte - de lot det skje. Visst var det noen aviser og forfattere som tok til orde for at nasjonen skulle få rettferdighet, men de ble raskt kneblet av de marxistiske makthaverne i landet. Hva som skjedde er beskrevet andre steder i denne bloggen.
Nordmenn har i alle år etterpå levd med Nasjonalskammen. Nasjonalskammen ser vi konsekvensen av nå. I reaksjonene på 22 juli 2011. Vi fikk ikke noe rettsoppgjør etter 1945, men NÅ vil vi ha det. NÅ skal de ansvarlige frem i lyset og hudflettes.
Mye har vært sagt om Breivik og hans motiver. Selve handlingen er på alle måter avskyelig, som all blind vold. Men det slår en at når en mann kunne samle opp så mye hat og eksplodere på den måten han gjorde, så er det stor sannsynlighet for at det er ganske mange tusen andre i dette landet som kan eksplodere. Det går en linje fra Breivik til Nasjonalskammen.

Om Frontsøstrene

Egil Ulateig har skrevet en facinerende bok om de norske Frontsøstrene under verdenskrigen 1939-45 og deres skjebne etterpå. Her, som i boken om Frontkjemperne, viser Ulateig at dette kan han. Her er grundig research og ydmyk behandling av data, selv om noen navn trekkes frem med klart negativ betoning. Men de 450 norske Frontsøstrne som boken beskriver, og hvorav en god del omkom, var nok normalfordelt på så mange måter - som resten av befolkningen. Ulateig skal ha stor takk for måten han avslører Norges Røde Kors på, for ikke å snakke om Det Internasjonale Røde Kors (gutteklubben grei), og foreningenes groteske behandling av og svik mot Frontsøstrene. Frontsøstrene fikk godkjenning av Røde Kors - stemplet og signert medlemsbok- på at de var ønsket i denne tjenesten- og ikke minst: beskyttet av den internasjonale lov/sedvane som Røde Kors/Røde Halvmåne nyter over store deler av verden (ikke Sovjet). Da krigen vel var over blir samtlige Frontsøstre dolket i ryggen av Røde Kors: deres medlemsbok ble konfiskert og makulert, organisasjonen vil ikke ha noe med dem å gjøre og lar dem klare seg selv i det fra før sterkt fiendtlige Norge. Det sær-norske hatet, som noen trodde var 'gått over' på 30 år, viste seg å være like heftig og utbredt som før, det fikk Hanna Kvanmo erfare i 70-årene. I dag, 65 år senere kan vi med sikkerhet si at det sær-norske hatet er like levende i store deler av befolkningen. Frontsøstre og Frontkjempere har i alle år blitt behandlet som annenrangs borgere. Røde Kors-sviket fra 1945 ble overbevisende repetert i 1997 av Røde Kors leder Astrid Nøklebye Heiberg. Men, noen har kanskje fortalt henne hva hun skulle si?

Om boken Veien mot Undergangen

skrevet av Egil Ulateig. Dette er bra av flere grunner. For det første er dette en politisk og følelsesmessig nøytral fremstilling av norske Frontkjemperes bakgrunn, valg, handling og skjebne i årene 1940-45. For det andre er det skrevet av en kar med yrkeserfaring fra SV siden, men uten den enkle enøyde slagsiden som svært mange 'politikere' har i sin uttrykksform. Etter å ha lest boken må en nok en gang undres over den behandling disse folkene fikk da de kom 'hjem'. Av 6000 norske Frontkjempere, falt ca 1000 - hovedsakelig på østfronten, resten fikk tildels lange fengselsstraffer i Norge, inndragelse av alt sitt jordiske gods og tap av borgerrettigheter i årevis. Og det ETTER at svært mange hadde sittet årevis i sovjetiske fengsler (eller i britisk/amerikanske fengsler for noens vedkommende).
Det viktige for det norske folk i dag er å vite at INGENTING av dette ville skjedd hvis AP regjeringen Nygaardsvold ikke systematisk hadde bygget NED det norske forsvaret slik at Norge var hjelpeløst da overfallet kom. Og ALLE visste at det kom! På toppen av alt: AP-regjeringen, dvs de ansvarlige, FLYKTET hals over hode UTEN å gi noen ordrer om noe som helst. For de stakkaren som ville forsvare Norge var dette soleklart landsforræderi. Soldatene hadde ikke våpen, de hadde ikke ledelse, på oppmøteplassene hersket kaos: ingen visste hva som skulle skje. Ikke rart at en del unge menn valgte som de gjorde da det hele var over: Aldri mer skal Norge stå forsvarsløst! De ville være med på oppbyggingen av et nytt norsk militært forsvar.
Og imens satt det mange kaller de egentlige landsforræderne trygt borte i London og kokte sammen nye lover og midlertideige forordninger (Grunnlovsstridige)som de tredde ned over det norske folk på beste Stalin-vis. Vel, London-Stalinistene fikk gjennomført sitt statskupp i mai-junidagene 1945 og har siden hersket i Norge.
Ulateigs bok forteller om mange mennesker BAK Frontkjemperstempelet, de var nordmenn som - viste det seg - valgte feil, og fikk svi for det hinsides enhver fornuft og rimelighet.
En svakhet ved boken er at mange navn, steder og datoer drysses relativt asynkront ut over kapitlene. Dette funker forsåvidt i en dramatisk setting, men det hadde gjort boken mer tilgjengelig hvis han kunne bidratt med kart hvor alle de tusenvis av hendelser som beskrives settes i en sammenheng.

Om boken Den norske nasjonalsosialismen

skrevet av Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtveit og Guri Hjeltnes, første gang utgitt i 1982 og trykket opp i 2009.Boken er bra lagt opp og de fire første avsnittene er saklige og korrekte. Litt mye akademisk viss-vas om prosenter og brøkdeler av befolkning osv som skal ha hatt tilknytning til NS i perioder, men - greit nok. Billedmaterialet er det flotteste med hele boken. Veldig bra. Språket er gjennomgående litt for tungt og kvasi akademisk. Setningene oser liksom av at 'professorer kan mange ord for samme ting' - skikkelige flinkaser må vite - uten at innholdet blir noe klarere av den grunn. Men forfatterne gir en grei og rimelig korrekt analyse av NS opprinnelse og europeiske 'kontekst'. Det er i siste kapittel 'Oppgjøret' at boken får et totalt sammenbrudd. Professorenes forsøk på å bortforklare Oppgjørets vanvidd er i beste fall patetisk ut fra det vi vet i dag. En måtte forvente at forfatterne, i hvertfall i 2009, ville klare å oppfatte hva som i virkeligheten skjedde i det som er kalt 'Oppgjøret' og korrigert innholdet. Dessverre: nei de raljerer avgårde i datidens sjargong og vulgære forenklinger. Fullstendig mageplask innholdsmessig, ja selv som et partsinnlegg for datidens påtalemakt er kapitlet ubrukelig. Den ene infantile påstanden lanseres etter den andre for å rettferdiggjøre oppgjøret. Hallo? Vi er ikke uvitende lenger. Det finnes en rekke kilder som klart viser at dette kapitlet er et makkverk. Det vi kan være enige om er at Quisling og hans nærmeste og mest belastede kumpaner fikk som fortjent i tillegg til en rekke terrorister med eller uten NS tilknytning. Feilen professorene gjør er at de sauser sammen begrepene og derved lyver (bevisst?) om virkeligheten for 100 tusenvis av norske ofre for et Rettsoppgjør som gikk fullstendig av hengslene og ble en nasjonal tragedie løsrevet som det var fra norsk lov og Grunnlov. Dette er uverdig. Mange (major Langeland i Milorg bl.a.) har beskrevet virkeligheten. Jeg avstår fra å gjenta hans og mange andres analyse - les deres bøker. Forfatterne burde utelatt det siste kapitlet!