Om Bybanen

Det planlegges bybane i Stavangerområdet. Det skal bli noe trikkelignende greier i første omgang mellom Stavanger og Sandnes. Dette krever sikkert at områder kjøpes ut, hus må rives og veier legges om. I en 10 års anleggsperiode blir etter all sannsynlighet bil, sykkel og fotgjenger miljøet mellom de to byene i beste fall 'anstrengt'. Dessuten er man nettopp ferdig med å anlegge et jernbane dobbelspor mellom de to byene som er dimensjonert til å frakte et stort antall reisende frem og tilbake 4 ganger i timen. Når man etter 10 år har fått bybanen er hensikten med den: akkurat det samme som dobbelsporet. Fra før går det busser mellom byene som frakter reisende minst 4 ganger i timen. Så kan man undres på hvordan all denne kapasiteten skal kunne utnyttes? Spørsmål 2 blir jo det noe ufine: bor alle innbyggerne i området langs denne sentrums-aksen? Svarene er jo åpenbare for all vanlige folk: Det meste av mennesker i området bor på steder hvor det blir svært unaturlig å bruke disse 3 parallelle transport-anleggene. For det første bor de ikke der, de jobber ikke der og de handler ikke der. Spørsmål 3 blir jo det enda ufinere: så hvorfor bygges dette? Svaret på dette er: følg pengene! Alt baserer seg på utstrakt og planlagt kommunal korrupsjon. Sjekk hvem i kommunen som sitter i de utredende komiteer og de besluttende organer, sjekk om disse selv leverer transport, betong, bygningsartikler, vegbyggingstjenester eller har annen entreprenørvirksomhet. Har de det ikke selv, så har de en far, bror eller svoger med et slikt selskap. Disse trenger jobb. Selvfølgelig trenger de jobb. I årevis skal vi vanlige folk betale avgifter for å finansiere galskapen. Etterpå skal vi tvinges til å bruke dette. Hvordan er disse folkene som driver med dette skrudd sammen? Vi skjønner jo at en god del vil bruke dette på sin CV til sin neste jobb på karriere stigen. Hvordan kan vi bli kvitt denne overklassen av kommunal adel? Vi vil ikke ha dem!

Om AKP-ml

Mange har beskrevet denne politiske bevegelsen. Man har vært opptatt av slagordene, infiltrasjonen, demonstrasjonene, reisene og bevegelsens oppblomstring ikjølvannet av Flower Power og '68-opprøret' i Paris og tildels slektskapet med Bader Meinhof og Røde Arme. Alt dette er nok deler av sannheten. Det som inspirerte Steigan, Øgrim, Allern, Valla osv var kanskje ikke helt de samme tingene, og det skal man heller ikke forvente. Mange av dem hadde lest sin historie og blitt inspirert av Lenin, Stalin og Mao. Andre var mer facinert av Hoxxa og Pol Pot. Alt dette ytre førte jo til motsetninger og maktkamp innad i bevegelsen med avskallinger og utmeldinger som resultat. Dette er velkjent fra den 'revolusjonære' historien. Bevegelsen oppsto der og da fordi man trodde på at tiden nå var moden for 'revolusjon' i Norge. Eller snarere: statskupp. For det hadde skjedd før i Norge. I 1945. Da kunne også en gjeng unge marxister høste fruktene av en 10 år gammel plan fra midt i tredve årene. Det Gerhardsen, Gundersen, Lie, Arntzen gjorde i mai dagene 1945 etter nøye planlegning og forberedelser kunne også Steigan og Co gjøre 30 år senere. Og det var det de håpet på. De fikk problemer. De klarte ikke gjennom streikebølgene å skape den nasjonale krisen de drømte om og som de trengte for å gripe makten. Ingen sier at det de gjorde var galt. De fikk det bare ikke til slik forbildene gjorde 30 år tidligere.

Om Rolf Ursins krig

Sterke ord ble brukt i 'landsvikoppgjøret', og meningene var delte den gang som nå om hva dette oppgjøret var godt for. Man kommer ikke utenom at for å ramme flest mulig, så innførte man nye lover som stred mot Norges Grunnlov og Straffelov. Man klarte å ramme langt over 100 000 norske stemmeberettigede: de ble fratatt stemmeretten i årevis. På denne måten var det enkelt for Arbeiderpartiet å vinne valgene etter okkupasjonen. Hadde dette skjedd i f.eks. Honduras ville vi brukt ord som 'statskupp' om dette. Ursin og partiet NS (som var et fullt lovlig parti) hadde også rett i at regjeringen Nygårdsvold ødela det norske forsvar slik at landet lå helt åpent for England eller Tyskland. Så ble det Tyskland. Med et normalt norsk forsvar hadde aldri noen våget å angripe. Derfor diskuteres også den dag i dag hvem de egentlige landssvikerne var.
Det kan sikkert sies mye bra også om NS' partiprogram, men det er helt klart at deres støtte til fører-ideologi og rase-teori fortjener å havne på historiens søppelhaug. I TV intervjuet med den 92 årige Rolf Ursin sier han stort sett det 'vanlige'. Visste ikke, kunne ikke vite, snakket ikke om osv. Det kan godt være at det stemmer, og det er greit nok, han trodde selv på det han gjorde den gang. Men vi kunne håpet på at en 'landsvikdømt' frontkjemper og NS medlem kunne prestert litt mer interessante vurderinger av de mer åpenbart kontroversielle sider ved NS sin aktivitet.

Om 'Fars krig'

Journalisten Bjørn Westlie har skrevet en glimrende bok om sin far, nazisten, NS-medlemmet og Frontkjemperen Petter Vestlie. Sjelden har jeg lest en mer velskrevet bok. Den er ikke minst på alle måter balansert i form, tema og språk. Tendensiøse utfall og selvgode resonnementer er helt fraværende. Det gjør at man sluker boken. Denne historien lærer oss at langt fra alle mennesker har de dype akademiske og filosofiske logiske begrunnelsene for de valg de gjør i livet. Man bør ikke forvente 'avsløringer' eller innrømmelser som skal forklare hvorfor. Folk flest er ikke slik og ikke Petter Vestlie heller. Men årsaken til at denne menneskeskjebnen ble slik den ble, hadde sitt utgangspunkt i den norske regjeringens landssvik. Den antisemittiske og nazi-vennlige Nygårdsvold/Koht regjeringen la landet vidåpent og forsvarsløst for fremmede styrker og flyktet deretter selv til utlandet. Slik ble hundretusener norske skjebner beseglet. Forsvarsviljen: vi vil kjempe for landet vårt! går igjen som en rød tråd enten man er på den ene eller den andre siden i det politiske landskapet. Nasjonalismen eller fedrelandskjærligheten og Sosialismen eller felleskaps-idealene er den samme i alle politiske avskygninger. Men en stor forskjell gjør at nazister, NS-medlemmer og Frontkjempere sliter mer i ettertid enn andre: jødehatet og troen på en ufeilbarlig fører. Føreren var ikke ufeilbarlig, han kan ikke være ufeilbarlig og derfor skal han aldri få slik makt som Hitler, Stalin , Mao og de andre fikk eller tok. Jødehatet er på mange måter mer uforståelig. Det er vedvarende, tids-, og person- og situasjonsuavhengig. Utallige er de kloke hoder som har forsøkt å ressonnere seg til hva jødehatets årsak er og når det begynte. Derfor blir det meningsløst å gjøre den enkelte Frontkjemper ansvarlig for de uhyrligheter som ble begått. Man hadde gitt en liten leder-klikk uinnskrenket makt. Derfor skjedde det. Vi skal ikke legge for mye anstrengelse i forsøkene på å analysere årsakene til at akkurat min Frontkjemper-far gjorde det eller det, der og da, og lete etter skyld. Frontkjemperne var brikker, et verktøy som ble byttet ut med et annet om det 'svek'. Derfor blir også Landsvikoppgjøret som gjør Frontkjemperne kollektivt ansvarlige helt meningsløst.

Om Jens Bjørnebo

I boken Under en hårdere himmel fra 1955 tar Bjørnebo et solid oppgjør med de norske marxistenes statskupp i 1945. Og boken fikk jo den mottakelse av det offisielle Norge som den måtte få: forbud, ihjeltiing og trusler. For selv om Bjørnebo bruker lett omskrevne navn på kuppmakerne, er vi ikke i tvil om hvem de er. Det interressante med boken er en rekke spissformuleringer som nærmest sarkastisk definerer årsakskjeden til at verdenskrigen bryter ut og får det omfanget vi kjenner. Formuleringene setter sammen fakta på en spesiell men presis måte slik at leseren får 'aha' opplevelser: å, var det derfor det skjedde! Lå den avtalen til grunn? Dette er opplysninger som du ikke finner i historiebøkene - og det er vi jo ikke uvant med i Ja vi elsker landet.
Bjørnebo avslutter romanen sin på en litt hjelpeløs og blomstrende måte med å fortelle oss om 'de egentlige sammenhenger' mellom mann og kvinne, som om det skulle forklare folkeforræderiet som regjeringen Gerhardsen støttet av 'hjemmestyrkene' utførte. Men det var vel så sterkt han våget å formulere seg i etterkrigstidens Norge da nazimetoder var statsbærende og Bjørnebos forfatterkarriere var på vei oppover.

Om Landssvikoppgjøret

Historikeren Ingerid Hagen har skrevet bok om dette. En meget bra bok. Etter å ha lest boken skjønner en at dette ikke er et retts- eller landssvik-oppgjør men et politisk. Dette er et meget godt planlagt og gjennomført statskupp av en marxistisk elite. Et flertall av disse satt i England under hele okkupasjonen i svært så trygge kår. På merkverdig vis klarer de å utnytte et makt-vakuum etter okkupantene til å gjennomføre utrensinger i Norge som ikke står tilbake for Moskvaprosessene. Det norske folk blir sittende avmektige og underdanige på sidelinjen mens Gerhardsen, Arntzen, Aulie,Paal Berg, Trygve Lie, Thagaard, J C Hauge, Erik Solem og 5-6 andre topper gjennomfører det som for all ettertid blir stående som et forræderi mot Norge: Befolkningen voldtas og det uten annen grunn enn: 'ingen protesterte'. Problemet vårt i ettertid er at vi blir sittende på sidelinjen som styrt kveg. De som reagerte dengang ble effektivt fjernet eller kneblet. Få, om ingen, reagerer i dag mot dette landsforræderiet som ble grunnlaget for Norge slik vi kjenner det i dag. Store deler av det norske folk ble utsatt for et forræderi som best kan sammenliknes med det tyske nazi regimets ugjerninger. Regjeringene Nygaardsvold/Gerhardsens forbrytelser mot det norske folk blir desto verre når man ser at metodene ble brukt med uforminsket styrke helt frem til 60-årene. Ja, den dag i dag omtales Gerhardsen som 'landsfader'. Quisling blir dessverre bare en parentes sammenlignet med disse notoriske landsforræderne. Marerittet ble så grunnleggende ødeleggende for den norske nasjon at en føler det riktig å trekke både Lyng, Willoch, Brundtland,Bondevik og Stoltenberg til ansvar. Hva gjorde de for å omgjøre uretten? Noen som vet noe? Trakk de også med seg den ufyselige nazi-politikken fra Gerhardsen tiden?

Om Svineinfluensa

Så viser det seg at dette også var en kapitalistisk bløff. De store legemiddelfirmaene fikk via de respektive lands ansvarlige helsemyndigheter hanket inn milliarder på milliarder. Den nyttige lobbyen av statlig ansatte helsedirektører som antakelig står på legemiddelfirmaenes lønningsliste på en eller annen måte sørget for at enorme formuer (betalt av skattyterne) ble flyttet over til legemiddelfirmaenes konti. I retur fikk landene ubrukelig og unyttig vaksine. Vaksine som ikke er ferdig uttestet og som man derfor ikke aner noe om kort- eller langtids-virkningene av. Mange vaksinerte seg i beste mening og i god tro. For hva skal man tro på hvis ikke våre statlige helsemyndigheter? De lønnes jo av oss, skattebetalerne, for å ivareta et, trodde vi, viktig samfunns ansvar. Så viser det seg at de lønnes av legemiddelfirmaene også - som også en rekke leger gjør. Lønnen kommer kanskje ikke direkte inn som skattepliktig tillegg med arbeidsgiver avgift, pensjon og forsikrings del. Snarere er det vel seminarer, lunsjer, frokostmøter, kongresser, hotellopphold, reiser og andre 'gaver' som er det vanlige. Svineinfluensaen var i virkeligheten bare en mild form av den ordinære årlige influensaen. Hva gjør vi neste gang vår helse-'myndigheter' slår alarm? Vi klarer sikkert ikke å unngå at de svir av milliarder til å kjøpe inn tvilsom vaksine, men vi kan selv avgjøre om de skal få stikke oss. Enn så lenge. For i det ultra kapitalistiske systemet vi stiler mot er det ikke sikkert at 'de' vil la oss slippe med å nekte stikket. Vi blir kanskje spent fast og stukket.